|
En reise fra 1967
"Rytme, lys og skygge" var mantraet hos Rolv Schønfeldt, den litt gale kunstmaleren i Oslo - som skulle lære en ny generasjon å male som Rembrandt. - Rytme lys og skygge - kullstiften
fòr over det grove tegnepapiret, kullstift og pensel - rytme lys og skygge!  Kampen om Mardøla nådde ut, på kino over hele Norge i 1972. Til ungdomsbiennalen i Paris i 1973.
8e biennale de paris og senere til IDFA retrospektiv i Amsterdam og den norske dokumentarfilmhistorien.
Så kom "Kilroy", "Hele folkets film" samt kortfilmen "Judith"
"Judith", den eneste med støtte fra Norsk Filminstitutt, trakk i langdrag. Det skar seg helt da produsenten - åpent ærlig og stolt - fortalte fiminstituttets Jon Stenklev at han hadde brukt pengene på mange filmer! Da holdt Stenklev på å sprekke av sinne. -"Jeg, som trodde han skulle bli glad!" (Oddvar-e i en senere kommentar.) I 1980 kommer Prognose Innerdalen - en ny langfilm for kino, om neddemmingen av Innerdalen, mer avdempet enn i Mardøla. Gode kritikker og tapsutjevning for spesielt verdifull kinofilm - den gang. Tre bilder for barn (1981 - 83) skulle ta filmspråkets byggeklosser i bruk. Enkelt og tydelig ved hjelp av lek med filmens tese og antitese. Familiebildet vant Den Norske Kortfilmfestivalens pris 1983, hvor også Trafikkbildet fikk hederlig omtale. Viljen til å fortelle enkelt og tydelig med filmens språk, ble fremhevet av juryen. 
Nå ble det satset friskt på spillefilm. Et ungdomsmanus fra 1969 tas frem. En stor X males i Teatergata. Nye manifest om filmmagi og tøff spillefilmstrategi fra elinor, som kun hadde laget dokumentar og kortfilm på små budsjetter fram til da!Statens Filmroduksjonsutvalg ga elinor film statsgaranti! Selvsagt på betingelse av en produksjonsløsning de kunne godkjenne. Med Ola Solum som kul produsent og opphavsmannen som filmens egentlige producer - gikk det veien, og da Filmgruppe 84 gikk konkurs ble Christiania Film Co AS restartet av av elinor film, siden departementet ville ha et AS til å overta! X vant priser. I Venezia, i Lübeck Amanda for beste film. Rett etter X ble Oddvar headunted til "Karachi"(1987-88) og rett etter til "Havet stiger"1988-1990 Etter disse 2 nye spillefilmen ville han tilbake til sin gamle auteurform, som i "X", og sine tidligere filmer. Produsentene sloss på denne tid for økt innflytelse, og når Statens Filmproduksjonsutvalg i 1991 ble nedlagt og ansvaret ble overført til Norsk Filminstitutt fikk produsentene det slik de ville ha det.  Produsenter sto sterkt i utvalgene som overtok i 1992, med sine filmkonsulenter, produksjonsrådgivere og nye regler. Auteurene og egenprodusentene får nå beskjed om å finne seg produsent! - Finn en produsent! Sier konsulenten, som har fått klar beskjed fra produksjonsrådgiverne om hva som nå gjelder. -Jeg har mitt eget selskap! - Finn en produsent som elsker opplegget ditt! Svarer konsulenten, og det finnes ingen ankemulighet. Auteuren, som allerede har lang fartstid som produsent, prøver å finne produsent. Han oppdager snart nok at de aktuelle produsentene har gjort seg sine valg om hvem de vil løfte fram. Han inngår ikke i de planene! Gamle auteorer - som vet så altfor godt hva og hvordan - har ikke en sjanse der i gården! Rundt Filmens hus utvikler det seg godkjente produsenter som lever på manusforfattere og regissører, som må skaffe seg produsent hals over hodet for å få pengene til sine utviklingsprosjekter. Ikke engang forprosjektstøtte! - Søknaden måtte leveres av et helt annet selskap, som ofte stakk av med brorparten av midlene. 40% til auteuren og 60% til produsenten var en ikke helt uvanelig ending.  Det blir ingen åpning. Dess mer han prøver dess mer forsterkes det en massive motstand - mot at han skal få lov til å kalle seg produsent! Han begynner å føle seg dømt nord og ned. Avisartikler og protester hjelper ikke. Det har ikke hjulpet en flis gjennom 90 årene. Bare befestet ham som paria ovenfor produksjonsrådgiverne. Det sprer seg snart til de stadig nye konsulentene!Eneste regitilbud fram til årtusenskiftet ble en gruppefilm. En psykolog og en filmdirektør som moret seg med å sette forfattere og regissører sammen i kreative kombinasjoner! Manusutviklinger er det eneste å overleve på, og etter en rekke manus uten å komme et skritt videre med film - blir konklusjonen at han er kjørt rett ut i grøfta. Uten tilgang på produksjonsmidler ble det lett å påvise hans inkompetanse! Han mister selvtillit, blir liten og usikker. Men også rasende sint og provoserende. Forrykt i visse situasjoner! Folk begynte å holde seg unna. Han måtte prøve å komme seg ut av det! År 2000 fikk han selv jobb som filmkonsulent. Arbeidsoppgavene ville gi ny system- og produsenterfaring. Samtidig å kunne legge opp til en ny start, og årene ruller avsted... Veldig tungt i starten. Veldig tungt en god stund til - grunnet underfinansierte filmprosjekt. En tung vei opp for bakke. Men så etter hvert noe lettere, og et år går det riktig lett igjen. Lettere å gripe kamera på egen hånd, lettere å få ting ferdig, enn slitet med råfilm, laboratorier og klippebord. Det føles godt å komme i siget igjen. Med et lite fattigslig filmprogram får den nå gamle filmmannen produsert litt, nye filmer ferdigstilt og noen på gang. Føltes nesten som om hans liv som filmskaper vender tilbake en og annen stakket stund. Men fortsatt merket han at Norsk Filminstitutt insisterte på at han ikke er filmprodusent. Det var etter et lite forsøk på å få utviklet et spillefilmopplegg i 2013. Han ville utvikle prosjektet til et nytt nivå, før presentasjon for andre produsenter og stab. Filminstituttet avviste imidlertid utviklingssøknaden på en litt finurlig måte, - ved å be om den gamle mannens CV som spillefilmprodusent. Dette resulterte i en noe skarp mail, et aller siste polemisk utkjør mot forvaltningen av spillefilmstøtten, hvor det blant annet sto: "Da Norsk Filminstitutt overtok Statens Filmproduksjonsutvalg og innførte konsulentordningen i 1992 - var det produsentene som ble satt i fokus. Filmskapere og kunstnere ble kjørt ut over sidelinjen. Omleggingen ble gjort med så lite musikalitet og så lite hensyn til filmkunstens mange ulike yttringsformer - at alt som sto tilbake var en enkelt oppgave: - Finn en produsent som elsker ideen din!" Tiden har innhentet dette prosjektet, men nevnes her som en liten forklaring på hvordan noen forsvant - i løpet av 1990 tallet. 
En ny tid på veien ligger foran oss med nye muligheter. Levende bilder fra mobil eller nettbrett, små kamera med 4k, droner og ledlys, en tid med nok av uutforskede muligheter for film.Samtidig spiller den digitale æra opp til dans med sine sosiale medier og nye visuelle plattformer, med sine spesielle koder for suksess og sine politiske overtoner... Det er stadig mye å finne ut av, for oss gamle menn og kvinner. Bilder fra Nordland, Fra en opptakstur i forbindelse med Terrafilmen. Denne hyggelige... oe2011 |